Kragerø - Perlen blant kystbyene
Gå tilbakeEpost til forfatterTips en venn!Utskriftsvennlig side

Hjertet banker for Kenyas barn

06.02 2008 av Willy Nilsen

 

KragerøAvisa har besøkt Torunn Hætta i Kil. Inegen har skaffet så mange faddere til barn i Kenya som henne. Les reportasjen!

 

Hjertet banker for Kenyanske barn!

 

-Torunn fra Kil verver flest

faddere til Kenya Barnehjelp

 


Torunn koser seg med strikketøyet hjemme
i godstolen i Kil.

Sju år har gått siden Torunn Hætta var i Kenya for første gang. Folk rundt henne reagerte stort sett med hakeslepp, da hun fortalte at hun skulle være ni uker i Afrika. Ikke noen Mallorca-tur der i gården, nei! Siden den gang har hennes pensjonerte lærerhjerte banket for å gi kenyanske barn en sjanse her i livet.

 

Det hele startet med at hun gjenopptok kontakten med en venninne fra tiden på lærerskolen, som sammen med mannen driver et arbeid for vanskeligstilte barn i Meru-området, om lag 25 mil fra hovedstaden Nairobi. Kenya Barnehjelp startet så smått opp da behovet for misjonærer i Kenya avtok rundt 1990. Misjonsgjærningen var fullført, men ekteparet Alf og Astrid Somdal fra Grimstad hadde blitt uløselig knyttet til det afrikanske


Skinner som sola!
landet. Da sjansen tilfeldigvis bød seg, tok de to over et barnehjem med 20 barn. Disse ble alle innkvartert i familier, mot at familien fikk et betydelig månedlig tilskudd i afrikansk målestokk. Dette dannet profilen som arbeidet senere har vært preget av. De siste tiårene har det vokst frem flere hjelpeorganisasjoner som gjør en fantastisk jobb i utviklingsland. Hva er det så som er så spesielt med akkurat Kenya Barnehjelp? Jo, arbeidet er drevet på frivillig basis. Administrasjonsutgiftene er dermed minimale. Praktisk talt frimerker og konvolutter. Den eneste betalte ansatte er faktisk ei afrikansk kontordame i Meru! Astri og Alf Somdal legger også stor prestisje i å formidle nøyaktig hva pengene fra norske bidragsytere blir brukt til og har du et fadderbarn gjennom organisasjonen, får du nokså detaljert tilbakemelding om skole- og hverdagsliv flere ganger i året. I tillegg til dette arbeidet har organisasjonen bygget klasserom for utviklingshemmede barn, en glemt gruppe, tilknyttet vanlige skoler. De har også satt opp et titals privathus.

 

Det første møtet


Slike hus bygger Kenya Barnehjelp.

Da Torunn var i Kenya for første gang i år 2000, deltok hun i utbedringen av registreringssystemet for de, på det daværende tidspunkt, 50 fadderbarna ekteparet hadde tatt ansvar for. Hovedformålet med organisasjonen er å gi barn, som ellers ikke ville hatt muligheten til det, skolegang. Mange barn som har en norsk fadder, er barn av alenemødre. Mødrene forvalter pengene til barnets og også familiens beste. På den måten kommer hjelpen flere til gode. Men det er ikke alle som er så heldige å ha en mor. Torunn og hennes reisefølge støtte naturligvis på en hel del gatebarn i byen Meru, der arbeidet drives. Barn i alle aldre, som forsøker å klare seg som best de kan på egenhånd i tøffe omgivelser. Det er ikke ofte man ser hvite mennesker i dette området av Kenya og det oppstod trengsel da gatebarn og andre flokket seg omkring de norske afrikafarerne. Torunn forteller at hun og andre tenkte at i stedet for å

Så glade blir gatebarna når maten serveres.

rgres over pågående gatebarn, skulle man heller gi dem en håndsrekning. Det ble kjøpt inn brød og bananer. Maten ble delt ut ved elvebredden hvor en afrikansk mann holdt søndagsskole for gatebarna. Å kunne spise seg tilnærmet mett er ikke hverdagskost for disse barna. Men for Torunn ble dagen en opplevelse også på andre måter. En av de minste gateguttene fikk se at de som kom med maten ikke spiste selv. Derfor kom han bort til Torunn og ville dele med henne av den rasjonen han hadde fått. Denne hendelsen er på mange måter symptomatisk for folkets sinnelag. ”Har vi ikke brød på bordet, går vi til naboen og ser om de har noe mat der i dag.” Uansett førte møtet med gatebarna til at det norske reisefølget nå kunne vandre omkring i byen uten å være redde. Til tross for at Meru ikke er veldig stor, vet man

Dansende, syngende masaier tar imot Torunn og
hennes følge under en reise i Kenya.
aldri hva man kan komme ut for. Men, med gatebarnas beskyttelse, ville ingen ha funnet på å krumme et hår på deres hoder. Arbeidet med gatebarna ble et nytt kapittel i historien. På det meste fikk over 150 gatebarn mat fra et eget kjøkken som er satt i stand spesielt for gatebarna. I dag ligger på rundt 100. Barn som, for å si det rett ut, blir holdt liv i. Mange gatebarn drømmer om å gå på skole. For noen blir drømmen sann, men det viser seg vanskelig for gatebarn å tilpasse seg en hverdag med skolegang. Når et samfunn ikke er velfungerende er det de svakeste av de svake som lider mest og blir mest merket av det.

 

Setesdalskofta

Alf Somdals fremste varemerke i Meru, er at han sjeldent blir observert uten setesdalskofte på seg. Der så Torunn en mulighet til å kunne lære fra seg noe. Som gammel formingslærer har hun lang erfaring i å lære bort strikkekunsten til mer eller mindre lærevillige elever. Hun har blant annet fått bryne seg på undertegnede. Umiddelbart sendte Torunn bud om å få tilsendt strikkepinner fra Norge. Det er nemlig nødvendig med rundpinner, om man vil strikke kofter. Etter en viss skepsis fra det kenyanske postvesenet ble pakken klarert og arbeidet kunne ta til. Torunn forteller at hun aldri har hatt ivrigere elever noensinne. Garnprisene i Keya er absolutt overkommelige, så det ble etter hvert mange kenyanere i setesdalskofte. Torunns innførsel av strikkekunsten har gitt ringvirkninger. Noen kenyanske arbeider er til og blitt innført til Norge. For noen måneder siden fikk ei dame i Meru en splitter ny strikkemaskin gjennom Kenya Barnehjelp og produserer plagg som varmer i den kalde afrikanske natten.

 

 

Faddervirksomheten

De senere årene har organisasjonens faddervirksomhet tiltatt betraktelig. I dag har over 650 kenyanske barn norske faddere gjennom Kenya Barnehjelp. 150 norske kroner i måneden er et enormt tilskudd i en kenyansk families økonomi. Landet har gratis skolegang de første 8 årene av utdanningsløpet, men problemet er at det kreves skoleuniform som må finansieres selv. Dermed mister utrolig mange barn muligheten til å gå på skole fordi foreldrene ikke er i nærheten av å kunne kjøpe skoleuniform til dem. Skolesystemet for øvrig beskrives faktisk som blant de bedre på kontinentet. Det å skaffe seg et fadderbarn gjennom Kenya Barnehjelp vil med andre ord i praksis bety at man gir et barn muligheten til å gå på skole, og mat i magen til både barnet og dets familie. Noen aktiv vervekampanje har organisasjonen aldri drevet. Fra den kvinnelige delen av lederduoen, Astri Somdal, får vi opplyst at Torunn Hætta er Kenya Barnehjepls ukronede vervedronning. Ingen har rekruttert flere faddere enn henne, men også Torunn er helt tydelig på at alt hun gjør er å fortelle om sitt møte med Kenya og organisasjonens arbeid, så får du selv ta initiativet til å bli fadder!

 

Bygget selv hus

Det er slik at man får bedre kontakt med noen mennesker enn andre her i livet. Så er også tilfellet med Torunn. Siden den første turen har hun vært i Kenya nesten årlig. Og noe spesielt har oppstått mellom henne og trebarnsmoren Priscilla. De to har hatt hyppig kontakt med hverandre i flere år og Torunn har rett og slett bygget hus for henne. Torunn har også hatt Priscilla på besøk i Norge. Naturlig nok er det mye nytt og annerledes i møte med en fremmed kultur, men et spørsmål var den kenyanske dama mer opptatt av enn andre: -Dere har så mye ting. Hva skal dere med alle tingene? Torunn tenkte seg om, lo litt, og svarte: -Ja, jeg vet sannelig ikke. I møte med andre kulturer utvider man sin horisont og verdiperspektiveringen kan endre seg. Og at det ikke står noe likhetstegn mellom levestandard og livskvalitet, det er kenyanerne Torunn Hætta forteller om et levende bevis på. Torunn har reist en del rundt i Meru-området og hvor enn hun har vært, har hun og de andre norske alltid blitt møtt av dansende, syngende, smilende folk. Et folk som, til tross for sin begredelige levestandard, holder humøret oppe og har livsgnisten i behold.

 

Tarjei Jørgensen

 

 

 

Konflikten i Kenya

 -For meg er det som skjer helt uforståelig, sier Torunn Hætta om de grusomme voldshandlingene som finner sted i landet for tiden. Som de fleste sikkert har fått med seg, er opptøyene knyttet til presidentvalget og politikken presidenten driver. Heldigvis for Kenya Barnehjelp bor det ingen mennesker fra Kikuyu-stammen i området hvor de driver sin virksomhet. Dermed er området skånet for urolighetene. Men, når deler av landet befinner seg i noe som begynner å tendere til en borgerkrigsliknende tilstand, sier det seg selv at hele nasjonen blir preget av det. Torunn, som har inngående kjennskap til sammensetningen av etniske grupper i landet, forklarer situasjonen med et rått eksempel: -Naboer, som har levd fredelig side ved side i årevis, begynner plutselig å ri på voldsbølgen og går til angrep på hverandre fordi stammene deres er i uoverensstemmelse. At presidenter er korrupte er ikke uvanlig. Etniske konflikter er heller ikke uvanlige. Men at venner plutselig blir fiender fordi den ene tilhører samme stamme som presidenten, og at de bruker våpen mot hverandre fordi presidenten har behandlet sin stamme fordelaktig, det er ikke like vanlig.

 

Tarjei Jørgensen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tips en venn!

Kjenner du noen som også har interesse av å lese denne saken? Send et tips pr. e-post med skjemaet under. (Ingen informasjon lagres)

Til Navn:
Til epost:
Ditt navn:

 

 

Sett krageronett.no til din startside -

Redaktør Willy Nilsen 975 54 460 | Annonseansvarlig Markedsavdelingen 928 90 755
Teknisk ansvarlig ThinkWeb | webmaster@thinkweb.no
2005 © Kragerø Avisa AS